The focus of this article on the experiences of learning of the participants in the Norwegian-Australian dance project Perfect (im)Perfections–stories untold (shortened to P(im)P). The context for the research project is the Australian choreographer Philip Channells’ four week long residency in Trondheim, Norway, where he produced a dance performance together with 20 very different dancers for MultiPlié dance festival 2014. The dancers varied in age from 23 to 80, they were differently bodied, some worked professionally with dance, others were dancing for almost the first time. The dancers seemed to have strong experiences, including a sense of deep learning, as they took part in the project. That led the author to an investigation of theory about deep learning (Tochon 2010) and about doing and acting plurality as an educational experience (Biesta 2006, 2014). In addition to following the production period as an observer, the author interviewed six of the dancers and the choreographer about their experiences in the project. As the author interprets the interviews through the theoretical lenses created by combining the perspectives of Tochon and Biesta she characterises the pedagogical opportunities and value in P(im)P as a deep educational experience of plurality.

 

Fokus i denne artikkelen er opplevelser av læring hos deltakerne i det norsk-australske danseprosjektet Perfect (im)Perfections–stories untold (forkortet til P(im)P). Konteksten for forskningsprosjektet er den australske koreografen Philip Channells’ fire uker lange residens i Trondheim, der han produserte en danseforestilling for MultiPlié dansefestival 2014 sammen med 20 svært forskjellige dansere. Danserne varierte i alder fra 23 til 80, de var ulikkroppede, noen jobbet profesjonelt med dans, mens andre danset for nesten første gang. Det virket som om danserne hadde sterke opplevelser, og et opplevelse av dybdelæring, mens de deltok i prosjektet. Det inntrykket ledet forfatteren til en undersøkelse av teori om dybdelæring (Tochon 2010) og om det å gjøre og agere ulikhet og mangfold som en dannende opplevelse (Biesta 2006, 2014). I tillegg til å følge produksjonsperioden som observatør, intervjuet forfatteren seks av danserne samt koreografen om deres opplevelser i prosjektet. I dialog med de teoretiske perspektivene til Tochon og Biesta fortolker forfatteren den pedagogiske muligheten og verdien i P(im)P som en dypt dannende opplevelse i forhold til mangfold og ulikhet.

 

 

Back to front page